Wergelandiana

1821, 13 år gammel startet Henrik sin hybeltilværelse sammen med langt eldre og mer livserfarne studenter. Der lærte han ”at drikke Stærkøl i store Kvantiteter og i at røge Tobak, samt i flere Studenternetheder – jeg veed ikke een undtagen”.

1825 tok han examen artium med beste hovedkarakter, men måtte kontinuere i matematikk.

Fra høsten 1826 studerte han teologi og utfoldet seg stort i Studentersamfundet, og han ble i flere perioder valgt til redaktør av stdenteravisen.

Da han led nederlag etter et frieri sommeren 1827, var hans reaksjon så sterk at han kastet seg utfor en høy låvebro og ble skadet.

Sommeren 1829 avla Wergeland teologisk embetseksamen. Under den muntlige prøve kom han i disputt med professor S. B. Hersleb om helvetesstraffenes karakter.
Wergeland holdt rundt 1830 prekener ved gudstjenestene og deltok i konfirmasjonsundervisningen, der han stilte seg kritisk til både Luthers katekisme og Pontoppidans forklaring.

Han grunnla 1829–30 en folkeboksamling for Eidsvoll og nabobygdene i Romerike, Vinger og Odalen, og han foreslo lignende samlinger ut over landet.

15. august 1830 publiserte J. S. Welhavens et dikt anonymt i Morgenbladet: Wergelands diktning ble karakterisert som avsindig, preget av mørke feberdrømmer og en hån mot “Helligdommens Glands”.

Julirevolusjonen 1830 hadde satt sterke merker i Wergelands sinn, og om høsten skrev han det opprørske diktet Storm-Mæle til Gustaf Hierta, der han går inn for at de tre nordiske flagg må være i samklang med Trikoloren.

Oktober/november 1830 var Henrik Wergeland sammen med faren og søsteren Camilla på et besøk i Stockholm, der han fikk sin første audiens hos kong Karl Johan.

Februar 1831/desember 1833 redigerer han Folkebladet, som vil fremme statsborgerlig og allmenn folkeopplysning, advare mot tiggeri, gå inn for fornorsking av sed og skikk og prekte måtehold og fedrelandssinn.

Året 1831 drar Wergelands på sin eneste større utenlandsreise til Storbritannia og Frankrike: Southampton, Isle of Wight, Le Havre og Rouen, og da han kom til Paris, traff han den landsforviste, revolusjonært sinnede danske Peter Andreas Heiberg.
”Stumpefeiden”: September 1831 skrev han en rekke “Stumper” hvor han gikk inn for å erstatte liderlige viser med epigrammer som skulle ha aktuell tendens. Hans egne eksempler på slike rommet en rekke finter til Welhaven, som ikke lot hansken ligge, men svarte med samme mynt, og slik drev de på hele høsten.

Juni 1832 la han ut på en fottur over Toten, Biri og Gausdal, gjennom Gudbrandsdalen, Vågå og Lom over Sognefjell til Sogn, Leikanger og Brekke. Til Voss og Ulvik, og ut Hardangerfjorden til Suldal, med skip fra Moster til Stavanger – og til Christiania.

I selskap 26. august 1832 møtte han “fienden” Welhaven som i juli hadde utgitt en sterkt nedsettende bok med tittelen Henr. Wergelands Digtekunst og Polemik ved Aktstykker oplyste. Wergeland startet i bladet Vidar en serie kritiske innlegg mot Welhaven-kretsens danomani.

Faren Nicolai utga Retfærdig Bedømmelse af Henrik Wergelands Poesi og Karakteer. En æsthetisk-polemisk Afhandling foranlediget ved J. S. Welhavens uefterrettelige Kritik i Skriftet “H. Wergelands Digtekunst og Polemik” i 1833.

I sin tale 17. mai 1833 ved Krohgstøtten (den opposisjonelle statsråd Christian Krohg) holdt han en flammende tale.

Han holdt 2. og 8. juni 1833 sin dimisspreken i kirken i Gamlebyen. Begge prøver ble vurdert til karakteren laudabilis. Men i vitnemålet stod det at han måtte legge av seg sin ungdommelig lettsindighet.

Med fullført teologisk praktikum måtte Wergeland nå søke embete – og fikk ikke jobb:
1833: Nesodden sogneprestembete
1834: Kateketstilling i Tønsberg, lærerstilling ved Sjøkrigsskolen, amanuensis ved Universitetsbiblioteket, residerende kapellan i Norderhov og tilsvarende i Gausdal.
1835: Kapellanstillinger i Hof på Ringerike, Rollag i Numedal og Leikanger i Sogn og sogneprestembetet i Nordre Odalen og tilsvarende i Nissedal og Strandebarm, samt stilling som residerende kapellan i Veøy, lærerstilling i morsmål og latin ved Christiania Borgerskole.
1836: Kapellanstilling i Ullensaker, stilling som amanuensis II ved Universitetsbiblioteket – der han faktisk ble ansatt
1838: Kapellanstilling i Nannestad
1840: Sogneprestembetene i Røyken, Hafslo, Aurskog og Nedre Kvinesdal, samt kapellanstilling på Gran – og endelig embetet som riksarkivar, en stilling han fikk 1840 og beholdt til sin død.

1833 drog han på fottur i Odalen, holdt prekener i Eidsvoll kirke og samlet vinteren 1833–34 unge gutter til gratis undervisning i regning, skrivning, grammatikk, historie og geografi.

1834: Søsteren Camilla, som led av hjertesorg over sin kjærlighet til Welhaven, ble nå med sin far til Paris, og under prestens fravær vikarierte Wergeland.

Høsten 1834 begynte han å studere medisin, noe han fortsatte med de følgende tre semestre.

Motstanderen Welhaven utgav høsten 1834 sonetterekken Norges Dæmring, der han omtalte Wergeland som “Pøbelhøvding”. Wergeland svarte med en rekke avisinnlegg.

Ved årsskiftet 1835/36 fikk han midlertidig ansettelse som amanuensis på Universitetsbiblioteket, der han ble en uhyre samvittighetsfull og vennlig medarbeider.

17. mai 1836 ved festen foran kongeboligen (Paleet) sang man dikt av Wergeland, og han talte for Stortinget og ble selv hyllet av folket.

Juni-juli 1836 ble han syk og sengeliggende. Det er ukjent hva han led av.

En rekke pressefeider høsten 1836 tok mye av Wergelands tid.

Ved annen gangs oppførelse av Campbellerne, 28. januar 1837, arrangerte Welhavens tilhengere pipekonsert, og det ble batalje i salen, det såkalte “Campbellerslaget”. Piperne led nederlag og ble kastet ut av politiet.

12. februar 1839 besøkte Wergeland sammen med flere andre sin venn Jens Gamborg, som var vakthavende ved Paleet. Selskapet var ikke uten drikkevarer, og det utviklet seg i lystig retning. Vaktsjefen rapporterte uregelmessigheten til stattholderen, og derfra gikk meddelelsen videre til kongen. Gamborg fikk to måneders festningsarrest.

14. november 1840, i samme statsråd der motstanderen Welhaven ble utnevnt til universitetslektor i filosofi, ble Wergeland utnevnt til Norges første riksarkivar.

Nå kunne han kjøpe tomt i “Skredderkneiken” ved Slottsparken, der han lot oppføre villaen “Grotten” og flyttet inn 17. mai 1841.

Forholdet til vennen L. K. Daa ble dårlig etter utnevnelsen til riksarkivarembetet, og han angrep Wergelands person i sitt blad Granskeren.

Da Wergeland våren 1841 søkte medlemskap i leseforeningen Athenæum, der menn som U. A. Motzfeldt, Christian Birch-Reichenwald, P. A. Munch, kammerherre C. F. J. von Munthe af Morgenstierne, F. M. Bugge og professor Blytt deltok, ble han nektet adgang.

August 1841 utgav han skriftet Indlæg i Jødesagen, som ble delt ut gratis til samtlige stortingsrepresentanter.

Et privat folkebibliotek ble åpnet i Grotten, der allmuen hver søndag kunne komme og låne bøker, og Wergeland sørget for å få etablert et tilsvarende bibliotek på østkanten i Christiania.

April 1842 utkom diktsamlingen Jøden. Ni blomstrende Torneqviste Et nytt, utvidet opplag fulgte allerede i juli. Stortingets første behandling av forslaget til endring av Grunnlovens § 2 foregikk 9. september 1842. Forslaget om jøders adgang til riket oppnådde ikke 2/3 flertall, men stemmetallet var oppløftende: 51 for Wergelands forslag, 43 mot.

Januar 1843 ble Wergeland innvalgt som medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim..

Våren 1844 ble Wergeland syk, sannsynligvis av lungekreft med senere spredning. Han var sengeliggende fra 2. mai 1844, og tilstanden forverret seg da han gikk ut for å feire 17. mai.

Etter avgjørelsen i Praëm-saken var Wergeland ruinert, og måtte selge Grotten. Utflyttingen ble satt til 14. april. Han kjøpte nå en tomt i Pilestredet og bygde “Hjerterum”.

15. april 1845 ble dikteren båret over til det uferdige Hjerterum, men han måtte flyttes over til Rikshospitalet 20.–30. april.

Henrik Wergeland døde i Hjerterum natten til 12. juli 1845 og ble bisatt fra Vår Frelsers kirke 17. juli. Studenter bar kisten, Studentersangforeningen opptrådte første gang offentlig, Eilert Sundt holdt tale fra studentene og presten Biørn forrettet. Wergeland fikk sin grav på Vår Frelsers gravlund, der det 17. juni 1849 ble satt opp et gravminne bekostet av europeiske jøder.

Den endelige seier i kampen for jødenes adgang til riket ble først vunnet ved Stortingets grunnlovsvedtak 1851, seks år etter dikterens død. Men jødenes takknemlighet kommer fortsatt til uttrykk ved at dikterens grav bekranses av en representant for Jødisk ungdomsforening i Oslo hver 17. mai.

Bjørnstjerne Bjørnsons tale ved avdukingen av Wergeland-statuen i Studenterlunden 17. mai 1881 betydde i så henseende et høydepunkt. Bjørnson fremhevet der vår demokratiske nasjonalfølelse og så Wergeland som nasjonens “største Søn”, med frihetsideen som det bærende i alt sitt virke. Siden slutten av 1800-tallet har Wergelands navn på tilsvarende måte vært knyttet til politisk og borgerrettslig frihet, til markeringen av demokrati og norsk selvstendighet og ikke minst til feiringen av vår nasjonaldag – enda det var Bjørnson, ikke Wergeland, som innførte barnetogene til markering av grunnlovsdagen.

Fra www.snl.no - artikkel av Vigdis Ystad